Spenningsroman

om magiske krefter

I det nord-vestlige Russland ligger sjøen Ladoga. Den er den 14. største innsjøen i verden, med sine nesten 18.000 kvadratkilometer. Det er over 650 øyer der. Det karelske neset skiller Ladoga fra Østersjøen.

Rolf Rønnings roman Under Ukkos himmel skildrer ei folkestamme som holder til ved Ladoga, og som senere flytter inn i Finland. Flere slike stammer fikk etter hvert fellesbetegnelsen skogfinner. (Titusener av nordmenn er av skogfinneslekt i dag).

Handlinga starter omkring år 1400, et par hundre år før deres etterkommere innvandret til Sverige og senere Norge. Det var ei brytningstid på mange måter, og kanskje mest fordi det var på den tida gamle trosforestillinger måtte vike for innføringa av kristendommen.

Livet i Stor-Markkus klan er bakteppet for handlinga, der klanens noita, tilsvarende en sjaman, er hovedpersonen. Sjamanisme er en verdensomspennende kultur, som hevdes å være mer enn 30.000 år gammel. Noita vet mer enn de andre i bosettingen, og han kan påkalle krefter i den åndelige verden gjennom ulike ritualer med tromming, sang og besvergelser. Noita kan «reise» gjennom tid og rom. Vi møter ham første gang i et forrykende uvær ved Ladogas bredder, der Siffri er vitne til en uhyggelig hendelse...

«Under Ukkos himmel» er en omfattende roman. Den er på nesten 700 sider, og er så vidt vi vet den første i sitt slag. Her er historie, kultur og mytologi, brutalitet og lidenskap, gode og onde makter. Ukko var en av urfolkets viktigste og høyest respekterte guder. Mange har hørt og lest om Finnskogens mystikk. Det er ingen tilfeldighet at alle slike beretninger har oppstått. De har sin bakgrunn i kulturen til de som kom dit og bosatte seg. Rolf Rønning har satt brikkene sammen til en helhet, og gitt liv til de uforklarlige hendelsene.

Det finnes i dag etterkommere etter skogfinske innvandrere i et 40-talls kommuner i Hedmark, Oppland, Akershus, Oslo, Østfold, Buskerud og Telemark, og noen spredt ellers i landet. Skogfinnene fikk status som nasjonal minoritet i 1999, da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

I forkant av utgivelsen, ble bokprosjektet presentert for lokale medier. Her er det Jan Harald Salberg fra Østlendingen som fotograferer forfatteren ved Vermundsjøen på Åsnes Finnskog, bare noen 
få kilometer fra grenda Peistorpet hvor han vokste opp. 
I dag bor Rønning i Elverum.

Utdrag fra boka

Fullmånen var iferd med å innta kveldshimmelen. Det var en stille kveld. Bølgene var ikke stort mer enn små, vennlige krusninger. Alt som kunne høres var de vanlige lydene som hørte med til en vårkveld på boplassen. En og annen lavmælt samtale, en hund eller to som gjødde av og til, eller den skrapende lyden av en båt som ble dratt opp på land. Men så med ett ble stillheten brutt av et langtrukkent, rustent ul fra skogen. Eino, som satt inne i røykstua si med døra åpen, snudde på hodet.
- Nå slår galskapen ut igjen, sa han. - Stakkars Jaanis! Han blir bare verre og verre!
- Månesjuken er visst nesten umulig å kurere, svarte Märja, og satte grautfatet på bordet foran mannen.
- Ikke engang Siffri klarer å stagge ham, sa Eino. - Skal tro hvordan det kommer til å ende?
- Det forbannede månelyset! spyttet Märja. - Det har alltid vært det ondes lys... Å glane på månen er å lokke til seg ondskapens makter, det mener nå jeg!
Hun gikk bort og lukket døra. Så satte også hun seg ved bordet og forsynte seg av grauten. De åt uten å si noe, men kvakk til da nye hyl skar seg inn gjennom veggene av grovt furutømmer. Märja kjente frysninger over ryggen.
- Stakkars gutt, sukket hun. - Når det ikke er fullmåne er han fredelig som et lam. Men det farlige månelyset gjør meg redd! Hvem vet hva han finner på en vakker dag?
- Tja, du sier noe, svarte Eino ettertenksomt, og tørket grautrester ut av skjegget med håndbaken.

Siffri sørget for at ingen så at han gikk. Nå var tida moden. Om tre dager måtte alt være gjort. Et stykke inne i skogen tok han av seg neverkonten og åpnet lokket. En liten skinnpose, fire inntørkede ravnehoder og en bjørnelabb ble lagt på mosen. Han så seg omkring, og fant to pinner som han spisset i den ene enden med kniven. Så satte han seg for å vente på soloppgangen.

Et annet utdrag:

– Legg deg under fellen, sa hun. – Du må få varmen i deg, svette ut styggedommen. 
Lydig tuslet Jaanis opp på brisken. Kaisa slukket lysene.  Mørket gjorde det umulig å se, men han kunne høre at hun fortsatt var der. Han kvakk til da hun krøp inn under fellen. 
– Du må få varmen i deg, gjentok hun, og la seg tett inntil ham. Han kjente at hun var naken. Stemma var øm. 
– Kle av deg, du også, hvisket hun, og begynte å dra av ham skjorta. 
Snart lå de begge nakne, tett sammen under den tjukke skinnfellen. 
– Jeg trenger å kjenne en mann inntil meg. Det er så lenge siden…

Jaanis svelget tungt, men fant ikke noe å si. Og han prøvde ikke en gang å trekke seg unna da manndommen reiste seg. Han strøk henne varsomt over ryggen. 
Hun pustet heftigere. – Hva er det som skjer? tenkte han matt. – Det er ikke vilja som styrer…

Her kan du lese en omtale av boka 

ISBN 978 82 91352 67 1

Kun kr. 250,- 
I bokhandelen –
eller fraktfritt fra Trysil-forlaget