Tralleren Nils

Kjetil Skasliens bok har et merkelig navn. Men navnet har sin forklaring, og den finner man et sted inne i teksten. Der er en skildring av gammeldags fest på lokalet innpå Finnskogen et sted, før instrumenter var valig i bruk. Tralleren Nils, som han ble kalt, rallet så folk hadde noe å danse etter…:

Didi dam dei… didi dam dei… dam dari dam dam dari dari dei…

Det gamle brunsvidde værbitte lokalet lå der i skogen. Gammelt tømmer i veggene. En bred stentrapp førte opp til inngangsdøren. Der hadde Rondell vandret mye. «Mye moro her i ungdommen!» Han så skjelmsk på Rundine. Hun svarte ikke. Hadde hørt det før.

Didi dam dei… didi dam dei… dam dari dam dam dari dari dei... Stemmen ble sterkere da de åpnet døren. Summing fra festkledde mennesker møtte dem med sterk kraft. En eim av mat, svette og varme overrumplet sanseorganene. «Å, herlig... ertesuppe!» utbrøt Rondell i spontan begeistring over den kulinariske opplevelse som ventet.

På en benk i en krok satt «musikken», og het Nils. Det vil si; han hadde ikke noe instrument. Han var sitt eget. Han bare trallet. Tralleren Nils, som han ble kalt, var et begrep i dette miløet. Didi dam dei… dam dari damdam dei… «Se, han har bare en eneste tann i munnen,» hvisket Rondell til Rundine. «Den blir kalt for stemmegaffel’n,» flirte han.

Han gikk bort til den grønne nedslitte disken. Den gamle kona som ekspederte og leverte ut varene, hadde vært der så lenge Rondell kunne huske. «Skær det væra heil- hell hælvkopp?» spurte hun. Det var tydelig at hun nylig hadde fått kjøpetenner, kritthvite. De satt ikke helt som de skulle, for det kom en pipelyd når hun snakket.

(Utdrag fra boka)

Pris kr. 260,oo

I bokhandelen

Til hovedsiden